Mira er født i Sandefjord på  kennel Mamili, 23. juli 2000

 Vi hadde i flere år ønsket oss hund, men fordi vi hadde små barn valgte vi å vente. Vi drømte om en Leonberger og da yngstemann i huset var 3 år følte vi tiden var inne. Etter endel resurce tok vi kontakt med Liv på  kennel Mamili å spurte om vi fikk komme på besøk, og at vi ”bare” skulle titte. Husker da vi åpnet porten og mot oss kom 10 stk. tillitsfulle og herlige valper. Sammen med alle valpene gikk hundemamma Nala også hun ønsket alle hjertelig velkommen. Etter nøye studering av valpene falt øynene våre på en yndig liten frøken som vi falt pladask for både Chris og jeg. Vi så på hverandre og nikket, skulle vi ha må det bli henne. Vi sa til Liv ”henne har vi falt for”, men da sa hun at akkurat henne hadde hun selv plukket og skulle prøve å finne en familie som kunne ha henne på fòr. ”Åja” sa vi litt skuffet (glemt var jo at vi ”bare” skulle titte), men da spurte Liv om det var noe vi ville tenke på. Det ville vi selvfølgelig, vi trengte ikke bruke mange dagene, tror kun det gikk noen timer så hadde vi bestemt oss. Så en høstdag i September 2000 ble drømmen realitet, Mira flyttet hjem til oss og ble selvfølgelig hele familiens midtpunkt.

Mira har i denne perioden hatt to kull hos oppdretter Liv i Sandefjord: Mamili`s K-kull og N-kull. Vi beholdt sønnen King fra det første kullet. Han er hennes ”øyensten” og hun har oppdratt han til å bli en herlig gutt. Hun har vært en streng, men utrolig kjærlig og omsorgsfull mor.

Utstillinger har det også blitt endel av gjennom årene, og hun har tittelen NUCH (norsk utstillings champion). De siste årene har hun også plassert seg på mestvinnerlisten. Nå konkurreres det i veteran ringen og det er moro.

Mira har alltid vært en herlig familiehund og turkamerat. Med tre barn i huset og mange venner som går ut å inn, får alle en hjertelig velkomst av henne. Man skal aldri si at man stoler 100% på en hund, men med Mira er det ikke langt unna.

Hun har vært frisk bestandig, men sommeren 2008 ble hun ganske dårlig. Mange tanker raste da gjennom hodene våre og vi fikk kjenne på frykten for å miste henne. Men med operasjon og medisiner er hun nå blitt den samme kvikke jenta som før igjen.

Vi håper å ha henne hos oss i mange år til.